Morfars begravelse

I dag var begravelsesdagen til min kjære morfar… En tung dag for oss alle… Det kom over 200 stk til kirken i dag, et utrolig antall, mange som tenker på han! Blomster var det over alt, masse buketter, har aldri sett så mye blomster i hele mitt liv! I dag har jeg gjort noe av det sterkeste jeg noen gang har gjort, jeg bærte morfar til sin grav. Jeg var usikker på om jeg klarte å bære hele veien, men jeg bet sammen tennene og bestemte meg for at dette skulle jeg klare. Det værste var å fire kista ned…Det var utrolig tungt, men uansett så var det en ære for meg. Å tenke på at dette er det siste stoppet, at han aldri kommer opp igjen, er ganske grusomt, men jeg må bare tenke på alt det vi hadde sammen! Jeg hadde aldri trodd at denne dagen skulle komme, uansett om jeg visste at den skulle det, men det er så uvirkelig… Jeg skulle jo aldri miste morfaren min jeg… Men han var jo så syk stakkar, kroppen hans tålte ikke mer. Jeg synes dette gikk så utrolig fort…

Jeg kunne aldri ha fått en bedre morfar enn deg morfar! Du og Mie er noe helt for dere selv, og jeg ser virkelig opp til dere begge to! Jeg kan ikke fatte at jeg aldri skal få se deg igjen… Aldri… Det er virkelig tungt å tenke på.. Jeg vil aldri kunne se det vakre smilet ditt, høre den herlige latteren, og den gode varme stemmen din igjen. Det folk husker mest ved deg morfar, er smilet ditt. Du smilte hele tiden du! Du var en blid mann, som elsket alle rundt deg, du sa ikke et vondt ord om noen. Alle skulle ha møtt deg morfar, fått oppleve en fantastisk mann, den morfaren jeg har hatt! Jeg er så stolt over å ha hatt deg sammen med meg, jeg føler meg så heldig, det er ikke alle som er det! Du skal vite det, at det er mange som er glad i deg, som tenker på deg. Jeg tror du hadde blitt veldig rørt om du hadde sett dagen i dag, alle som tenker på deg. Jeg sørger veldig over deg nå, skulle virkelig ønske du kunne levd evig, men dagen kommer for alle, desverre… La meg våkne opp til at dette bare er et vondt mareritt… Elsker deg jeg morfar, og det tror jeg at du visste veldig godt også ♥

Jeg fikk tatt noen bilder i dag. De er tatt med mobilen, så de er ikke så veldig bra, men jeg får noen fra Christine sitt kamera, så jeg kan legge ut fra det. Jeg legger det ut på siden din som jeg har laget, under “Til minne” Jeg har enda ikke publisert siden, men det skal jeg gjøre snart. Jeg legger uansett ut noen av de bildene jeg tok med mobilen i dag.

Klikk på bildene for å vise de større.

Fire røde roser fra dine oldebarn og tolv hvite roser fra dine barnebarn.

Var det virkelig du som lå i denne kista morfar? Det er så vanskelig å tro det… Se alle de vakre blomstene! Du som var så glad i blomster!

Hvil i fred morfar

Nå er det over et døgn siden morfar døde. Jeg bestemte meg for å dra for å se han og ta farvel.. Utrolig trist å se han, men uansett var det litt godt. Tårene rant i strie strømmer, men jeg angrer ikke for at jeg så han, uansett om det var tøft og sårt. Han så så fredfull ut der han lå, akkurat som han sov. Jeg så hele tiden for meg at han pustet, så jeg ventet bare på at han skulle våkne, se på meg og si hei. Hadde vanskeligheter med å dra fra han igjen, jeg ville bare ta han med hjem. Men måtte til slutt gi etter å gå, han fikk et kyss på panna og jeg sa at jeg elsket han. Eneste man kunne merke det på at han var død, var at han var kald, men ellers så så det bare ut som han lå og sov.

Det er veldig vanskelig å forstå at han nå er død… Han har jo bestandig vært der, med det fine smilet sitt. Dette er utrolig tungt… Vakre morfaren min…

Nå må vi passe på Mie så godt vi kan! Hennes partner gjenom seksti år er borte, og nå trenger hun all den omsorgen hun kan få. Uansett om jeg har mistet morfar, så har jeg en fantastisk mormor, som jeg elsker utrolig høyt. Elsker dere begge to!

Min kjære morfar

I dag sovnet min kjære morfar stille inn. Tanken på å aldri få se han i live lengre, klemme han, snakke med han, er forferdelig. Jeg hadde et utrolig sterkt bånd til morfar og med viten at jeg aldri kommer til å høre den skrale stemmen hans igjen, er så forferdelig…

For noen dager siden fikk jeg en telefon fra mamma, morfar var veldig syk, og de tenkte å sende han på sykehus. Hun lurte på om vi ville komme oppover for å hilse på han. Jeg visste ikke hvor ille det var før jeg kom. Vi kjørte oppover, og ser Petter, Elise og Nathalie kommer gående bortover. Jeg kom inn døra, så morfar i stolen sin, går bort og sier hei og gir han en klem. Han snur seg tilbake og hei sier han svakt tilbake og smiler til meg. Mamma og resten av de som var der, sa til meg at det var den første reaksjonen de hadde sett på han siden han kollapset. Han hadde vært helt borte, øynene rullet, grå i huden og de fikk ikke kontakt med han. De hadde ringt ambulanse og ventet på de.

Vi var vel tilsammen 17 stykker der, utenom morfar. Kone, barn, barnebarn, oldebarn og partnere. Mange som tenker på morfar, han har mange som er glade i seg. Han var veldig opptatt av hvordan det gikk med Christine som er høygravid. Tar på magen og er spent på den lille jenta som er der inne. Hans fjerde oldebarn.

Ambulansepersonalet og legen kom. De målte blodtrykk, 85/50 var det. Etter en liten undersøkelse tok de han med seg. Jeg visste ikke da, at det var siste dagen jeg skulle få se han i live… Det viste seg at han hadde blodtrykksfall, hjertesvikt og vann på lungene.

I går fikk vi også vite at nyrene hadde begynt å svikte, om jeg forstod det riktig. Jeg skulle bli med for å hilse på morfar, men siden det ble vanskelig å komme seg tilbake til Frøya, tenkte jeg at jeg heller fikk vente litt, og besøke han senere i uken, det var jo også snakk om at han skulle hjem etterhvert. Men så kom den forferdelige nyheten… Morfar er død… Jeg fikk aldri besøkt han… Og gud bedre som jeg angrer på at jeg ikke dro i går, når jeg hadde mulighet til å se han i live for siste gang… Føler at jeg sviktet morfaren min jeg, men jeg prøver å tenke at jeg ikke gjorde det, og at jeg ikke skal pine meg selv med at jeg ikke besøkte han i går…

Jeg tenker tilbake til den dagen morfar kollapset. Hvor alle vi ble samlet for å støtte vår kjære morfar, far, mann og oldefar. Hvor mange som var og er glad i han. Vi er en familie som er sterkt knyttet til hverandre, som elsker hverandre og støtter hverandre når det trengs. Vi har i dag mistet en av våre kjæreste, men vi prøver så godt vi kan for å holde sammen i denne sorgen. Å se at flere kommer løpende når vi kjører forbi, for å hilse på en syk mann, for å vise sin støtte og kjærlighet, er veldig rørende. Jeg tror ikke det er så mange familier som er så sterkt knyttet til hverandre som vi er. Vi søskenbarn er nesten som en stor søskenflokk, vi er bestandig sammen i godt og i vondt.

Morfar var ikke lengre redd for å dø, men han tenkte mye på vi som satt igjen med sorgen. Han ville ikke at vi skulle bli lei oss. Han hadde et stort ønske, og det var å se babyen til Christine… Han fikk aldri møtt babyen, men han fikk oppleve den store fine magen.

Jeg har mange gode minner med morfar, eller måse som jeg kalte han som liten. Morfar samlet på gamle mynter, og jeg skulle hjelpe han med å samle inn 10 øringer, forstod ikke at det ikke var så mye å samle på, men for morfar var det vel veldig artig at lille jenta hjalp til med myntesamlingen. Kan ramse opp så utrolig mye, men da kommer dette blogginnlegget til å være eviglangt. Minnene blir godt tatt  vare på, og jeg vil huske han som en blid, herlig mann som elsket sin familie.

Elsker deg måsen min! Savner deg utrolig mye, og det er så rart å tenke på at jeg aldri får se deg i live igjen, klemme deg og se det herlige smilet ditt… Du har mange som tenker på deg. Hvil i fred morfar ♥ Elsker deg ♥

Dette er et av de siste bildene jeg tok av morfar. Samme dag som han kollapset og dro til sykehuset. Han var så glad når jeg og Tonje tok med kattungene oppover til han. Smilte bestandig min kjære morfar.

Dette er nok et rotete blogginnlegg med noen skrivefeil, men akkurat nå orker jeg ikke å gå gjenom å rette opp.

Påskeferie med kattunger!

Endelig fikk jeg møte de små “barnebarna” mine! For noen fantastiske herlige nøster! *sukk* Det har vært noen kose og lekestunder kan man si ja! Calvin skulle ha vært her og møtt barna sine.. Det hadde vært artig å se hvordan han hadde reagert på dem! Kjenner jeg han rett, så hadde han vel blitt litt småredd dem i starten. Nå er det bare Falzetta som er ledig! Hun er en herlig liten pusefrøken som elsker kos og lek! Kanskje jeg skal ta henne med meg hjem? Nei.. Jeg kan vel ikke det… Men det frister veldig!

Navn: (N)Sibgonara Falzetta
Kjønn: Hunn
EMS kode: SIB f 09 23 (sortskilpadde tigre med hvitt)
Status: Ledig

 

Navn: (N)Sbigonara Felizia
Kjønn: Hunn
EMS kode: SIB f 09 23 (sortskilpadde tigre ,ed hvitt)
Status: Reservert

Navn: (N)Sibgonara Falco
Kjønn: Hann
EMS kode: SIB a 09 (blå med hvitt)
Status: Reservert

Samlet!

Vår i trøndelag!

Nå begynner vel våren å komme! Det snødde litt i går, men i dag er det supert vær, perfekt tempratur! Må benytte seg litt av godværet, så vi tok med hundene og kamera til marinen en tur. Det ble da noen fine bilder av dem. Er ikke så mange bilder av Shensi uten bånd da. Hun har akkurat kommet inn i løpetid, så tørr rett og slett ikke å slippe henne, uansett om hun er super på innkalling!

Klikk på bildene for å vise de større!

Bamse

Shensi

Fellesbilder

Calvin sine barn har kommet!

I går 11.02.2012 kom det tre vakre små skapninger til verden! Søskenbarnet mitt, Tonje (sibgonara) ringte meg tidlig å sa at det nylig hadde kommet en liten kattunge til verden! Rett etter hverandre kom de to siste også. Tonje trodde det kanskje bare kom en kattunge, siden Zira var såpass tynn gjenom svangerskapet, men dette var jo en stor overraskelse! Tenker jeg må dra en tur til Frøya om noen uker for å hilse på de små!

Klikk på bildene for full størrelse!

Felizia – Jente

Falzetta – Jente

Florian – Gutt

Alice: Madness Returns

Et utrolig fantastisk spill, som jeg er helt betatt av! Dette er sikkert ikke et spill som alle faller for, men jeg synes det er bra laget! Dette spillet fullførte jeg for et par dager siden og det tok noen harde timer å gå gjenom det!

Min favorittmotstander må vel være Eyepot! Jeg synes den faktisk er litt søt og sjarmerende… Jeg er sikkert rar på det punktet..? I starten var det den verste, og jeg hatet den virkelig, men ikke lenger nå! Hihi!

Lille søte eyepoten!

Spillet har anbefalt aldersgrense på 18 år, noe jeg egentlig kan forstå.

Vel.. Her er en spillanmeldelse fra p3

Et uhyggelig eventyr med flott visuell stil.

Oppfølgeren til American McGee’s Alice tar oss nok en gang med til et Wonderland som er ganske så annerledes enn i Lewis Carroll sin historie.

Alice: Madness Returns er et eventyr forvridd til det makabre. Dessverre kan også skumle eventyr bli kjedelige i lengden.

Forvrengt fantasiverden

Du spiller Alice, som ikke bare er en jente med livlig fantasi, hun er også sinnssyk på grunn av traumatiske minner fra brannen som drepte foreldrene hennes.

På slutten av det første spillet ble Alice utskrevet fra Ruthledge sinnssykehus. Nå, ti år senere, begynner imidlertid undertrykte minner å melde seg igjen. Alice kastes på nytt ut i fantasiverdenen Wonderland som har blitt uhyggelig forvrengt av hennes egen galskap.

Nå må hun redde innbyggerne samtidig som hun prøver å komme til bunns i minnene som rører seg i hukommelsen.

Stilige våpen

Alice: Madness Returns er en fest for øyet. Grafikken i Wonderland ser ut som et nifst, surrealistisk maleri. Det er mange spennende detaljer å finne i de ulike landskapene.

Alice har forskjellige våpen og evner hun kan bruke for å bekjempe fiender. Hun er råskapen selv når hun kapper hoder så blodet spruter.

Den karakteristiske slakterkniven, Vorpal Blade, er et effektivt våpen som du kan bruke i nærkamp. I tillegg har du en pepperbøsse med pepper av den skarpe sorten, en lekehest som fungerer som klubbe, en tekannekanon og en kaninklokkebombe.

Det gjelder å ha god kontroll på hvilket våpen som det lønner seg å bruke på de ulike fiendene. Når du får taket på det fungerer kampsystemet fint.

Hysterisk kvinnfolk

Alice kan også unngå angrep ved å smette unna i en sky av sommerfugler. Denne evnen fungerer godt og ser dessuten fantastisk ut! Den er også nødvendig å bruke for å få has på motstandere som beskytter seg med skjold. Da må du finte unna angrepet for deretter å stikke dem i ryggen.

Man kan ikke ha en historie om en sinnssyk kvinne i den viktorianske tidsepoken uten noen innslag av hysterisk oppførsel. Når Alice får så lite liv at hun nesten dør blir derfor hysterimodusen tilgjengelig.

Når hun er hysterisk går bildet i svarthvitt foruten om det røde blodet som spruter. Alice blir umulig å såre og utgjør massiv skade på fienden. Denne evnen er strålende å ha som siste utvei når det kommer mange fiender på en gang.

Kult å være liten

At du kan gjøre deg liten er en stor del av spillopplevelsen i Alice: Madness Returns.

Når Alice krymper dukker det også hemmelige veier og beskjeder opp i omgivelsene.

Hvis du ikke kommer deg videre i spillet lønner det seg derfor å se deg om mens du er liten. Dette er et stilig element som bidrar til en artig spillopplevelse.

Ensformig i lengden

Med sine flotte visuelle effekter og uhyggelige stemning har Alice: Madness Returns alle forutsetninger for å bli et strålende eventyrspill. Dessverre klarer ikke spillet å utnytte det store potensialet.

I delen av spillet som foregår utenfor Wonderland, i virkelighetens London, kan du ikke gjøre stort annet enn å vandre rundt. Selv om disse sekvensene driver handlingen fremover blir det fort kjedelig.

De mange slåsskampene i spillet har alle høy intensitet. Det er lagt inn et snev av strategi i utfordringen ved å finne ut hvilke fiender det lønner seg å eliminere først. Det er likevel for lite til at de mange kampene forblir underholdende gjennom hele spillet.

For lite variasjon gjør at det hele føles ut som tanketomt hack and slash. Det blir rett og slett for ensformig.

Likevel er det absolutt verdt å ta en tur til styggvakre Wonderland. Du trenger bare ikke å bli der så altfor lenge.”
Kilde

Jeg personlig synes spillet ikke er så ensformig, men det er vel individuelt.

Her kommer noen bilder fra spillet, klikk på bildene for å vise de større!

Året 2011 i bilder

Som i fjor gjør jeg i år også. Vise bilder fra året som gikk. Jeg har lagt inn et bilde fra hver måned i løpet av et år.

Klikk på bildene for å vise de større, bildene kommer opp i nytt vindu!

I mars kom vår lille sibirfrøken til oss!

I juli kom lille Aske inn i vårt liv, 6 uker gammel!

I august fikk Lisa sphynxen Sarabi

I september var jeg å besøkte Tonje (mitt søskenbarn) og så på
Calvin sine små halvsøsken.

I oktober reiste jeg til Praha med mamsen og søsteren min!

Calvin skal bli pappa!

I går dro Calvin til Frøya for paring! Vi var veldig spente på hvordan det skulle gå og om han fikk til det der. Han fikk natten på seg til å slappe av og bli kjent med nye omgivelser. I dag tidlig satt Tonje Calvin og Zira sammen for første gang! Zira freste og knurret litt på Calvin mens Calvin snuste rundt og gjorde ikke så mye ut av seg. Han er en utrolig snill pus, som ikke gjør noen noe vondt, det må rett og slett være godhet tvers gjenom den katten! Det sa Tonje også, at han er en ufattelig snill og herlig katt, som har et utrolig godt lynne. Det varmer virkelig et mammahjerte, og få høre at lillegutt blir godt likt. Nå er jo Tonje oppdretteren til Calvin, så det skulle vel kanskje mangle at hun liker gutten vår. Det er ikke så lenge siden at Tonje ringte meg og sa at de hadde paret for første gang nå. Det gikk jo ganske raskt! Fra de møttes til de paret, så tok det rundt mellom en og to timer. Så nå flørter de visst mye og Zira er veldig fornøyd med sin nye herre! Woho! Jeg skal bli bestemor! Dette er så utrolig spennede og jeg lurer virkelig på hvordan kattungene vil komme til å se ut.. Om det blir gutter i kullet kommer det helt sikkert noen små røde Calvin juniorer!

(N)Sibgonara Calvin Klein                                                 (N)Cirkumpolare Hazira

Step by step – 25 års jubileum!

I går var vi på step by step sin fantastiske forestilling! Det var helt utrolig å se på! Jeg er ikke den som drar på forestillinger og teater og slikt, men siden søsteren min var en av danserene, så måtte jeg jo dra for å se! Jeg angrer ikke et sekund på at jeg dro heller, for dette var virkelig noe minnerikt! Kunne ha tenkt meg å dratt en gang til for å se samme forestilling. Søsteren min hadde to roller. De to første forestillingene var hun en av røverne i Ronja Røverdatter og de to siste var hun utkledd som en av Jafar sine røvere i Aladdin. Skikkelig røverjente, søsteren min! Hihi! *stolt søster* Hip hop og Discojazz er det hun danser. Jeg var litt usikker på om jeg skulle ha med kameraet eller ikke, men jeg valgte til slutt å ikke ha det med. Jeg ville heller få med meg hele forestillingen i stedet for å sitte bak kameraet og kanskje ikke få med meg så mye, og bare være opptatt av å ta bilder. Egentlig så angrer jeg litt på det, for det hadde vært moro å fått noen bilder, men er også glad for at jeg fikk med meg hele forestillingen! Låner meg noen bilder fra Adressa i stedet.

Nå er det vel et og et halvt år til neste gang de skal ha forestilling, og jeg kommer helt sikkert til å dra på den også!

Klikk på bildene for å vise de større, bildene kommer i et nytt vindu!

Innslaget fra Adressa med bilder!