Hvil i fred Bamsegutten min

Marerittet startet på ettermiddagen 18 april. Jeg merket at noe var rart da vi skulle ut på tur, han ville ikke gå ned trappa selv og var heller ikke noe ivrig ute, så vi gikk bare inn igjen. Da vi kom inn, kastet han opp. Jo, Bamse pleier da å være ganske så dramatisk før og etter han kaster opp, så dette var jo bare en filleting tenkte jeg… Helt til han kastet opp for andre gang og kollapset rett i det… Vi fikk han til slutt på føttene, men var tydelig preget over situasjonen, så vi ringte dyrlegen for en time. Dyrlegen lyttet på hjertet og undersøkte resten av kroppen. Han hadde høy hjertefrekvens… Siden det nærmet seg stengetid så sa hun at hun ville henvise oss til en annen klinikk for evt EKG dagen etter. Siden denne klinikken er et stykke unna og vi ikke har bil, kom vi fram til av vi skulle komme tilbake til vår faste klinikk dagen etter for å få tatt blodprøver og røntgen i første omgang.

Vi kom hjem og kvelden kom og han ble dårligere… Han var urolig men samtidig slapp, det virket som det var ubehagelig å ligge. Jeg prøvde alt for at det skulle bli behagelig til han, men han ville bare sitte. Vi ringte dyrlegevakta (ikke veterinærkontoret vi hadde vært hos tidligere på dagen). Jeg sa at vi ville gjerne få tatt noen blodprøver og røntgen av han, men fikk beskjed om at slikt gjorde de ikke på kveld og natt (noe som ikke er sant…). Ut i fra symptomene jeg beskrev mente hun det var drypp og beroliget meg om at dette kunne lett fikses. Dette uten å ha sett og undersøkt Bamse…

Utover natten ble han trøttere og trøttere. Han hadde problemer med å sove siden han var så urolig, men sovnet mange ganger sittende og ramlet over ende. Jeg prøvde å legge meg ved siden av han for å berolige han, men ingenting hjalp. Etter noen timer la jeg han strekt ut på siden og la meg inntil han, da sovnet han og sov i ca en halv time ♥ I løpet av denne natten var vi ute noen ganger for å se om han måtte tisse, men det kom ikke en eneste liten skvett. Tenkte etterhvert at han bare fikk gjøre det inne om han måtte. Like før vi skulle dra til klinikken tisset han, vi fikk ingen forvarsel og dammen ble bare større og større. Vi måtte løfte han opp slik at det ikke rant utover labbene hans.

Vi leverte Bamse til hos vår faste veterinær tidlig på morgenen 19 april. De skulle holde han der i noen timer for å ta blodprøver og røntgen av han og de skulle ringe oss når de hadde funnet ut noe mer. Jeg gikk og la meg siden jeg hadde vært oppe hele natten, og ble vekt like før kl 15 av Suzanne… Hun gråt… Jeg skjønte at dette var alvorlig og at vi ikke kom til å få Bamse med oss hjem igjen. Dette hadde jeg tenkt hele natten, men hadde fremdeles et lite håp om at det var noe lett og fiksbart. De sa i telefonen om at vi måtte forberede oss på det verste.

Vi dro oppover. Bamse lå i et bur og logret så vidt med halen da han så oss. Han hadde litt våtfôr ved siden av seg som han ikke hadde rørt. Vi ventet på at dyrlegen skulle komme for å snakke med oss. Hun kom etter en liten stund og vi fikk bli med inn på røntgenrommet for å se på røntgenbildene de hadde tatt. Der forklarte hun og viste oss at Bamse hadde en svært hissig og stor svulst utenfor levra som hadde forgrenet seg. Jeg holdt på å besvime der jeg sto med Bamse i armene mine, så jeg måtte bare sette meg ned. Blodprøvene viste at leververdiene lå på 2000, hun hadde vært fornøyd om de lå på 400 i hans alder. Noe av de verste prøvene hun hadde sett sa hun… Bare tre mnd før var alt bra når han ble sjekket, han var ikke syk den gangen, så dette hadde kommet veldig fort… Grunnen til at vi ikke har sett noen symptomer på at han før det gikk så galt, var at svulsten hadde vridd seg. Han hadde nok følt seg frisk selv og ikke har hatt smerter heller.

Vi valgte å la Bamse få vandre over regnbuebroen den dagen. Hadde vi tatt han med hjem hadde han nok kommet til å dødd en mye verre død her hjemme med smerter og ubehag. Han lå i fanget mitt da han fikk sprøyten, jeg strøk og klemte han til han sovnet stille inn. Avføringen som kom etter at han døde tydet på at han allerede hadde fullstendig organsvikt… Han hadde ikke levd lenge med det, han var så godt som død… Vi valgte å sende han til kremering og få tilbake asken i en urne.
Alt dette skjedde i løpet av et døgn, søndag 17 april hadde vi en aktiv og «frisk» hund. Han var ivrig på tur og vasset i elven. Den dagen hadde vi det fint og flott, og ingenting antydet til at han skulle dø et par dager senere.

Jeg elsker deg så høyt lille Bamsemumsen min ♥ Det er helt ubeskrivelig at du ikke er her sammen med oss mer, du som har vært her i nesten tretten år… Jeg savner deg så intenst at det er smertefullt! Helt siden jeg fikk deg har jeg grudd meg til denne dagen, og jeg håpet på at den aldri skulle komme. Den dagen kom så alt for brått… Jeg kan ikke beskrive den kjærligheten jeg har til deg, du var unik, min lille unike skatt ♥ Jeg føler meg ikke hel lengre, jeg har mistet en stor del av meg selv, min lille «tvilling» er blitt borte… Elsker deg ♥ Sov søtt ♥

Søndag 17 april. Siste dagen Bamse var «frisk».

Innlegget om Banzai

Jeg har ikke skrevet noe etter at Banzai kom i hus, noe jeg har dårlig samvittighet over… Det siste året har vært hardt, med syke dyr og død og har rett og slett ikke orket å skrevet noe i bloggen.

Banzai har nå blitt over ett år, blitt stor og staselig gutt! En herligere hund kunne vi ikke fått! Han er sprudlende og full av liv, glad i alt og alle og er rett og slett bare herlig! Personligheten hans er virkelig noe for seg selv. Han er en aktiv hund, som elsker å løpe rundt på tur og da spesielt i skogen med langline på. Men han er også kvelds- og morgentrøtt. Han vil helst legge seg i nitiden på kvelden og ligge til ti – elleve tiden neste morgen. Han får legge seg på rommet, men blir hentet ut for lufting før vi legger oss. Artig liten gutt.

Det er utrolig stas å få være med på dette prosjektet, og i hvert fall få være med på første generasjonen av prosjektet! Alle hundene i kullet er veldig like og de er så utrolig vakre!
Mer om prosjektet her: http://lundehund.no/index.php/krysningsprosjektet. Hundene er registrert i NKKs X-register som norsk lundehund.

I fjor sommer var vi på mønstring, en artig opplevelse både for oss og Banzai. Han fikk møte søsknene sine, noe som var stor stas! Søster Hekla var den som var mest lik Banzai i lynne og de lekte godt fra første sekund.

Banzai og Hekla – Banzai er den mørkeste.

 

Vi hilste også på broren Balder. Banzai og Balder er to ulike personligheter. Banzai er mye mykere enn Balder.

Banzai og Balder – Banzai med gul sele

Bilder av søsknene. Bilde 1: Ruska. Bilde 2: Balder. Bilde 3: Helka og Bilde 4: Pippi   Søster Kunna var ikke med.

 

Noen bilder av Banzai

 

      

     

Noen bilder av Banzai og bestekompisen Yoshi

Hvil i fred mine engler, Calvin, Shensi og Vitani

I fjor mistet vi tre dyrebare skatter, Calvin, Shensi og Vitani. Jeg har ikke klart å skrive noe om dette, da det er veldig overveldene, men nå skal jeg prøve. Mine små engler ♥

Calvin ♥

16 Mars, for snart et år siden, vandret lille Calvingullet mitt over regnbuebroen. Rakk akkurat ikke å fylle fem år… Mandag morgen, 16 mars, gikk vi ut med hundene på en liten morgentur. Da vi kom inn igjen lå Calvin over vannskålen på en veldig rar måte. Som regel pleide han å møte oss ved døra. Vi skjønte raskt at noe var galt… Det så ut som han hadde rast ned i vekt på få timer og var slapp. Han han sjanglet seg bortover gulvet før han la seg ned, helt utstrakt, apatisk og pustet tungt og raskt mens det pep/plystret i pusten. Vi tok han opp i sofaen for å undersøke han, men han ville bare ned til gulvet igjen. Vi prøvde noen ganger å ta han opp i sofaen sammen med oss slik at han slapp å ligge på det kalde gulvet, men gang på gang så la han seg ned på gulvet igjen. Det så ut som han ville ligge kaldt og utstrakt. Det var to-tre timer til veterinærklinikken åpnet, så vi fulgte nøye med klokka slik at vi kunne ringe tvert de åpnet. Tiden gikk tregt.. Endelig kl 08.00 fikk vi ringt klinikken. Veterinærene kommer ikke på jobb før 09, så vi kunne ringe veterinærvakta først før de evt fikk vår faste veterinær til å komme tidligere. De skjønte helt tydelig at noe var galt… Ingen svar til vetvakta, så vi ringte igjen og de sa at vi kunne komme med en gang. Da vi ankom klinikken var vi rask med å få undersøkt vår lille skatt. Han hadde ulyder i brystet, pusten tung og rask, lav puls, temperaturen var nede i 34,4 grader og var uttørket. Det ble tatt blodprøver og røntgen av gutten og så ble han lagt inn på drypp, steroider og antibiotika for å prøve å ta knekken på det som evt herjet i kroppen hans. De prøvde også å varme han opp med varmeposer, men han trakk stadig vekk til kaldt underlag. På røntgenbildene viste det seg at han hadde væske i brystet og hjertet vistes dårlig. Blodprøvene var helt forferdelige. Infeksjonsverdiene og leververdiene var helt ute å kjøre og det var ingenting normalt. Etter en times tid var temperaturen nede i 33 grader. Dette lovte ikke godt, men veterinæren kjempet for å finne ut hva som var galt.

Vi gikk inn til han, snakket litt med han, ga han en klem og så dro vi hjem for å vente på at veterinæren skulle ringe oss for videre oppdatering. Det var ingen vits i at vi satt ute i venterommet og stresset, så da var det bedre at vi var sammen med resten av dyrene hjemme. Etter en stund ringer veterinæren oss og sier at vi må komme inn med en gang, han har blitt mye verre de siste ti minuttene og vi måtte la han slippe. I hu og hast dro vi oppover, men vi rakk aldri å si farvel til Calvin i live… Han døde kort tid etter at veterinæren ringte oss rundt 13.30 tiden. De hadde gitt han litt beroligende, som også virker angstdempende siden han hadde begynt å få panikk. Rett etter døde han, antageligvis av drukning pga væske i lungene… Vi tok farvel med han, selv om han var død og jeg er på en måte glad jeg slapp å se hvordan han var de siste minuttene… På nye røntgenbilder som ble tatt før han døde så viste det at brystet hadde blitt fylt opp med mer væske. Hva temperaturen lå på rett før han døde, vet jeg ikke, men siden det sank så kraftig selv om de prøve alt for å varme han opp, så regner jeg med at den var ganske lav.

Dette kom som et sjokk på oss. Bare tolv timer tidligere så han tilsynelatende frisk ut… Veterinæren synes også dette var merkelig. De åpnet han og sendte inn noen prøver til Tyskland for å se om det var FIP. Etter noen dager kom svarene og det viste seg at det ikke var det. Siden vi har flere katter og vi ikke kan med sikkerhet si at det var noe smittsomt valgte vi derfor å sende lille gutten vår til obduksjon i Oslo.

To stressende måneder etter fikk vi svar på obduksjonen. Det viste seg at han hadde betennelse i hjertet. Dette hadde også ført til betennelse i andre organer i kroppen. Alt hadde gått så fort at det vi uansett ikke kunne ha reddet han. Den smerten han måtte ha hatt, orker jeg ikke tanken på… Lille gullet mitt ♥

Det har ikke bare vært sorg dette her, det har også vært et utrolig stress med tanke på resten av kattene, frykten for at det har vært noe smittsomt.

Lille Calvingutten min, jeg elsker deg så høyt! Tanken på at jeg aldri skal få se deg igjen, kose med deg og kjenne de gode klemmene dine, er helt ufattelig. Jeg savner deg ubeskrivelig mye, lille venn. Dette skjedde så alt for tidlig og alt for brått. Elsker deg lille pusen min, hvil i fred ♥

Shensi ♥

5 Juni måtte vi ende kampen på å få lille Shensiprinessa vår frisk. Etter nesten to år lang kamp for å finne ut hva som var galt med henne. Utallige veterinærbesøk både her i Trondheim og i Oslo, men ingen fant ut hva som feilte henne… Veterinærene var bombesikker på at de skulle finne svaret, veterinærhøyskolen også, men nei. Hun undersøkelser av alle slag, og stadig vekk mente de at de fant problemet, noe som gang på gang viste seg å være feil… CT og MR ble tatt. Der fant de noe, blant annet at hun hadde feikoblede blodårer, men det forklarte heller ikke symptomene hennes. De mente også at dette var noe hormonelt i og med at hun ble verre under løpetid. I år ble hun kastrert, noe som hjalp og vi ble lykkelige! Endelig fikk vi tilbake den kjære gode gamle Shensi. Etter et par mnd var det tilbake til det samme… Symptomene hun hadde kunne være så mange sykdommer. Hun hadde hatt magesmerter omtrent hele livet, kolikklignende smerter. Vi fant ut at det ble bedre når det ikke ble lenge mellom måltidene. Hun kunne ikke gå mer enn 11-12 timer mellom hvert måltid, helst mindre. Etterhvert ble også dette verre. Hun fikk magesmerter titt og ofte, uavhengig av måltider. Det ble tatt endoskopiundersøkelse og tatt biopsier. Hun hadde kraftig irritasjon i mage og tarm, men heller ikke det var hovedproblemet… Hun var rett og slett et mysterium. Alle prøvde å finne det ut, veterinærene hadde jevnlig kontakt med hverandre, til og med i England og Tyskland. Ingen hadde peiling på hva det kunne være.

5 Juni måtte vi bare si stopp. Det er den verste beslutningen vi noen gang har tatt… Å gjøre slutt på livet hennes uten at vi visste hva det var, var forferdelig, men hun hadde det ikke godt… Hun plagdes daglig, hun hadde ikke noe liv, ikke livsgnist, hun bare lå oppå pulten i en liten seng og sov. Der fikk hun fred og ro fra de andre dyrene. Å ta den avgjørelsen bare få mnd etter at Calvin døde var også utrolig grusomt… Vi hadde enda ikke fordøyd det. Favorittplassen hennes var på dyreklinikken, hun elsket den plassen. Veldig rart siden hun hadde så mye ubehag. Hun elsket veterinærene og dyrepleierene, og de elsket henne. Det var tungt for oss alle den dagen, og jeg vil takke veterinæren vår som fulgte oss gjennom det hele, til og med den siste dagen.

Vi valgte å ikke obdusere Shensi, i frykt for å finne årsaken og om det hadde vært en løsning. Det hadde kommet til å ta knekken på oss. Jeg håper vi ikke gjorde et feil valg, men det føles både riktig og ikke riktig. Jeg har flere ganger angret, men det er vel mest for at jeg savner lille prinsessa mi…

Jeg vil takke Trøndelag dyreklinikk og Veterinærhøgskolen i Oslo som gjorde alt i sin makt for å finne ut av det. Også flere andre som vi har vært til, men en spesiell takk til de nevnte ♥

Shensiprinsessa mi, det er så tomt uten deg her… Hverdagen er ikke det samme uten deg. Jeg savner din sprudlende sjel, full av glede og godhet. Din trofasthet ♥ Det er så vondt å tenke på at jeg aldri får se deg igjen, kose og klemme deg… Savner deg ufattelig mye lille prinsessa mi, elsker deg lille venn! Hvil i fred ♥

Vitani ♥

På kvelden 23 september sovnet lille Vitaniprinsessa vår stille inn her hjemme. Hun hadde hatt noen alderspreg en stund, så vi visste at denne dagen ville komme om ikke alt for lenge. Det siste året sov Vitani på badet, der var det godt og varmt. Hun var ute i stua og herjet også, men ville raskt inn på badet for å slappe av igjen. Dette styrte hun selv, hun sa tydelig i fra om hun ville være på badet eller i stua sammen med oss. Den siste dagen i hennes liv var hun sprek, hun løp rundt på stua, bøllet med kattene og etter en stund ville hun på badet igjen. Vi slapp henne inn. Etter et par timer fant vi henne død. Det virket som hun nylig hadde dødd, siden hun fremdeles var veldig bevegelig og ikke kald. Det så ikke ut som hun hadde hatt noe smerter eller noe, bare sovnet inn mens hun sov.

Vi fant fram en eske til henne, tullet henne i et pledd og la henne i eska. Vi dro til svigerforeldrene mine og gravla henne i hagen deres.

Savner deg sånn lille venn! Det har vært rart å ikke ha en ilder rundt oss noe mer… Det var mye liv i deg, selv om du hadde alderspreg på slutten av ditt liv. Savner deg så utrolig mye… Elsker deg lille ilderprinsessa mi, hvil i fred ♥

—

Shensi har fått en plass oppå pultene våre. Hun fikk vi tilbake i urne. Siden Calvin ble obdusert kom ikke han tilbake, selv om vi i ettertid har fått vite at vi kunne det. Favorittleken hans ligger oppå urna til Shensi ♥ Vitani ble gravlagt i hagen til svigermor og svigerfar ♥

Calvin og Shensi ble bare fem år gammel, ingen alder for hverken hund eller katt… Vitani ble åtte år, en høy alder for en ilder. Sov godt mine skatter, vi håper vi møtes igjen ♥

 

Banzai

12 august ble det født seks herlige små valper, fire tisper og to hanner. En av hannene kommer til oss! Disse er en miks mellog lundehund og buhund. Dette er et krysningsprosjekt via Norsk Lundehundklubb i samarbeid med NKK for å øke den genetiske variasjonen på rasen. Lundehunden er en sjelden rase som flere ganger har holdt på å dø ut. Dette har ført til at rasen i dag har veldig stor innavlsgrad. Man kan virkelig merke at alle lundehunder er i slekt med tanke på hvor utrolig like alle er i oppførsel. Lundehunden sliter også med en sykdom som heter Intestinal Lymfangiektasi, eller IL som forkortelse. Den blir også kalt lundehund syndromet med tanke på at dette er en sykdom som er veldig utbredt hos lundehund og er veldig sjelden på andre raser. Jeg håper at dette prosjektet kan hjelpe lundehunden med å redusere denne sykdommen! Dette er utrolig spennende, ihvertfall for mange av oss som brenner for denne rasen. Det er ikke alle som synes noe om dette prosjektet, og jeg kan forstå det på en måte… De er vel redde for å miste den typiske lundehunden, men jeg mener at dette tiltaket gjør rasen godt.

Vel, nå skal vi hente en liten gutt den 7 oktober. Vi har bestemt oss for at han skal hete Banzai. Vi gleder oss utrolig mye, dette blir stas!

En av disse guttene blir våre!

 Hele kullet! Se så flotte de er!

Foto: Oppdretter

Oppdatering!

Nå er det over et år siden jeg har skrevet noe inne på bloggen her så da tenker jeg det er greit med en oppdatering.

– Vi har hatt et heftig år med Shensi. Hun har vært veldig syk, og vi var på nippet til å avlive henne for noen mnd siden. Vi har vært hos forskjellige veterinærer og ingen fant ut hva som feiler henne, og det har vi forsåvidt ikke enda heller, men det vi vet er at det er noe hormonelt og antageligvis i forbindelse med løpetid. Vi reiste tilogmed til veterinærhøgskolen i Oslo med henne. De var skråsikre på å finne ut hva som feilet henne, men det gjorde de ikke… Litt senere bestemte vi oss for å ta CT av henne, ikke det heller viste noe særlig bortsett fra at hun har noen feilkoblede blodårer, men ikke noe som kan forklare tilstanden hennes. Vi hadde noen dager før det hadde vi satt opp time til avliving. Dette var det siste vi skulle gjøre før hun skulle få slippe. Etter at svarene kom, avventet vi avlivingen litt og plutselig av ut av det blå ble hun seg selv igjen! Jeg grøsser ved tanken på at vi skulle til å avlive henne! Noen mnd senere fikk hun løpetid igjen og det samme skjedde på nytt. Hun ble slapp, drakk mye og var ikke den gode gamle Shensi… Nå har vi kjemisk kastrert henne for å se om det blir en bedring, men oppi alt dette styret fikk hun nå en kraftig irritasjon i mage og tarm. Hun får kortison nå, og virker kvikkere, så nå er det bare å vente og se egentlig. Håper dette hjelper prinsessa!

– Sist vår/sommer fikk jeg påvist morbus crohn/crohns sykdom. Jeg har vært ganske syk og gikk ned flere kilo pga dette. Nå får jeg medisiner som jeg går på daglig, pluss at jeg får medisin intravenøst på sykehuset hver 6-8 uke. Dette har hjulpet meg mye og vekta har kommet opp i det normale igjen.

– Tidligere i år fant vi en kul på Bamse. Den ble fjernet og undersøkt og var heldigvis godartet! Ellers er han frisk og rask.

– Kattunger, ja vi er fosterhjem for dyrebeskyttelsen fremdeles. Synes det er herlig å gi de små en plass og vokse opp på før de får seg et nytt hjem. Per dags dato har vi tre kattunger her. To på ca 5 mnd og en på ca 5 uker. Den lille trenger mye omsorg og er veldig avhengig av oss. Gruer meg hver gang de drar, blir veldig glad i dem… Små gullungene!

– Det kommer en valp til oss om under to uker! En liten lundehund/buhund mix. Dette er et krysningsprosjekt via Norsk Lundehundklubb i samarbeid med NKK for å øke den genetiske variasjonen på rasen. Dette kommer jeg tilbake til i et eget innlegg.

Det har vært ganske heftig det siste året og er vel derfor jeg heller ikke har satt meg noe mer inn i bloggen.

Katter i lange baner

Nå har det ramlet inn og ut en god del katter her. Obi, Oder, Ogra og Ophra har reist til nye hjem. Eller, Obi har enda ikke fått seg hjem, men han har byttet fosterhjem, og er sammen med en annen kattunge på samme alder. Vi har hatt en kattemor med tre små på ca åtte uker i noen dager. De dro i går og samtidig fikk vi en liten gutt på ca fire uker, lille Billy Boy.

Nå har vi «bare» Ares, Solan, Xena og Billy her. A, S og X har vokst mye siden sist jeg skrev nå! De løper rundt her og er skikkelig aktive. De har så herlig personlighet, og alle er ulike. Gleder meg til å bli mer kjent med Billy også, men han er ganske redd enda, så vi får ta det etter hans tempo.

Billy er en av fire søsken, som jeg har forstått det. Billy er den eneste de har fått tak i, men håper på å få tak i resten også. Håper bare de er i live. De ble funnet for noen dager siden, og moren er vel død. Om de skulle få tak i resten så kommer de vel hit til oss de også.

Får legge ved noen bilder av L-gjengen, A, S og X. Billy har jeg enda ikke fått tatt noen bilder av enda, men det blir vel veldig snart! Bildene kan klikkes på for å se de større.

Mamma Luzia

Luca

Lullu

Lupus

Ares

Solan

Xena

Bilder av kattungene!

Nå kommer bilder av kattungene! Ares, Solan og Xena har nå blitt tre uker gamle. Obi, Oder, Ophra og Ogra er rundt ti uker gamle. O-gjengen er leveringsklare 24 juni. Ta kontakt med dyrebeskyttelsen om du er interessert i en eller flere av dem. Ogra er blitt reservert. Ares, Solan og Xena kommer ikke fra dyrebeskyttelsen, så de har ingenting med dyrebeskyttelsen å gjøre. De omplasseres via oss.

Over til bildene da! Først ute er småttisene Ares, Solan og Xena. Ares er med mest hvitt i fjeset. Solan er mindre hvit i fjeset, selvføgelig og Xena er den blå. Bildene kan klikkes på for å vise de større.

                                            
    

Så bilder av Obi, Oder, Ogra og Ophra. Siden de er så like, så er det vanskelig å forklare hvem som er hvem.
                       
     

Fire nye puseunger

I går kom det inn fire nye kattunger her hjemme hos oss. Disse kommer fra dyrebeskyttelsen og vi skal ha de her til utgangen av juni. Dyrebeskyttelsen mener de er rundt åtte uker, men jeg tipper de er rundt ti uker. Disse ble funnet dumpet på trappa til noen i en pappeske. De lukter helt forferdelig tross at dyrebeskyttelsen har badet de. Vet ikke hvorfor de lukter så forferdelig, om de har gått i sin egen avføring eller noe, ikke godt å si. De var ganske skeptiske i går, og i natt har de sovet på rommet. Mye tryggere i dag, leker og koser seg. Må prøve å introdusere de på resten av flokken vår sakte men sikkert. Det er to gutter og to jenter, og de er fryktelig like alle sammen, men det er noen forskjeller, så vi skal klare å skille ut hver enkel etterhvert tenker jeg, når vi blir mer kjent med de. Ser allerede forskjell på de egentlig, men i farta så er det ikke like lett.

De minste babyene vokser og vokser, og nå begynner de å vandre rundt, er mer våkne og leker mer. Våre katter er enda litt skeptisk til dem, rare vesner det der, tenker de vel. Herlig å se utviklingen deres.

Bilder har jeg enda ikke fått lagt ut, men det skal jeg få gjort. Både av de minste og de største.

Jeg har blitt mamma

Til tre små kattunger på to uker.

På onsdag kom det tre små nøster til oss. De er nå to uker, født 16 mai. Disse skal være hos oss til de er minst tolv uker gamle. Vi flasker de opp på morsmelkerstatning annenhver til hver tredje time i døgnet, mye jobb, men det er utrolig herlig å kunne hjelpe disse små! Heldigvis så er vi to, så vi kan dele ansvaret, sove når den andre er våken osv. De er så små og sårbare, de er avhengig av vår omsorg og kjærlighet. Det er to gutter og en jente med navnene Ares, Solan og Xena. Guttene er røde og Xena er blå.

Første natten ble egentlig et mareritt… Vi trodde Ares skulle dø fra oss. Plutselig ble han slapp, og bare lå der og pustet. Vi ringte veterinær to ganger, siste gangen fikk vi beskjed om at det var dårlige prognoser og at det var ikke noe å gjøre. Ikke fikk vi komme inn heller… Skulle virkelig lille Ares dø av seg selv? like før 08 morgen gjorde vi oss klare til å dra til dyrlegen, de åpnet 08:30. Tittet innom forumet en tur først og der fikk vi tips om å gi sukkervann. Vi prøvde det, og sannelig ble det liv i gutten, og det har det vært siden! Takk og lov for at vi ikke dro til dyrlegen med han! Vi hadde bed om undersøkelser i hist og pist før avliving hadde vært aktuelt, men jeg mistenker at det er det som hadde kommet til å skjedd. Takket være damen på forumet, så får lille Ares leve videre! Som jeg har forstått det, så kan ikke katter fordøye sukker, men nå har vi kjøpt druesukker i tilfellet noe skulle skje igjen.

Nå storkoser vi oss med de små! De er så herlige, og man ser den store utviklingen hver dag som går. Det er så artig å se forskjell på personligheten deres, uansett om de bare er to uker, så er det forskjell på de.

Rottetotter!

Vi har fått oss rotter igjen! Første gang jeg skaffet meg rotte var jeg vel 14-15 år. Den første rotten jeg hadde, het Rudolf, og ikke lenge etter kom Dennis. Ganske snart økte kolonien og hadde til slutt en fin liten flokk. Savner disse «gamlerottene»…  Det var mange av disse jeg ble spesielt knyttet til. Men det er en rotte som hele tiden kommer til å ligge friskt i minne, og det er lille Blomst. Jeg fant henne på dyrebutikken, etterlatt helt alene fordi eierne ikke ville ha henne lengre. Blomst var ganske gammel, og jeg greide ikke å la henne bli igjen der, et annet alternativ var vel at hun skulle bli avlivet… En så fantastisk herlig rotte skal man lete lenge etter! Jeg kunne stole blindt på henne, og var ikke redd for å slippe henne på gresset ute. Gikk jeg, så fulgte hun etter meg. Som jeg savner den rotta…. Sist gang vi hadde rotter var vel i 2009. Hadde ikke like god kontakt med de, som med «gamlerottene».

Vel. Nå skulle vel innlegget handle om rottene vi har fått oss nå.

– Fersken kom til oss 08.02.13 sammen med sin søster Multe. Fersken er en black hooded, men har ikke så mye stripe på ryggen. Hun og Multe ble omplassert fra en dame som ikke kunne ha de lengre. Hadde ikke vi tatt de, hadde de blitt avlivet. Når det dukker opp slike hendelser, har vi vanskeligheter med å gå bort i fra det, så de to nuskene havnet da til oss. Fersken er enda litt nervøs, og er ganske skvetten, men har blitt mye bedre fra hun kom til oss.

– Multe kom også til oss 08.02.13. Hun er også black hooded, men mer sort enn Fersken. Multe var ganske redd når hun kom, men hun har bedret seg kraftig nå. Fremdeles skvetten. Dette er noe som kommer til å gå over etterhvert tenker jeg. Aktiv er de begge, det er det ingen tvil om!

– Morell kom til oss 11.02.13. Vi var en tur innom dyrebutikken, og selvfølgelig måtte vi titte litt på rottene som var der… Morell viste seg å være veldig sosial og vi fikk lov til å kose litt med henne. Lille rampejenta tok meg med storm og jeg greide ikke å gå i fra henne på dyrebutikken. Jeg tror hun er en Banded husky. Morell er fremdeles veldig sosial av seg og følger gjerne etter meg når jeg går. Hun har hatt noen dager der hun har vært skeptisk og skvetten, men det ser ut som det har gått seg til nå. Aner ikke hva årsaken til det er. Heldigvis  ser hun ut til å være sitt gamle jeg igjen! Morell minner meg så utrolig om gamlerotten min, Blomst… Hun har samme oppførsel og utseende. Veldig spesielt.

– Ananas kom også til oss 11.02.13. Hun er enten en berkshire husky. Vi tok med lille Ananas hjem samtidig som Morell, vi måtte jo bare ta med oss en liten frøken til i samme slengen… Hihi. Ananas er av den beskjedne typen, og ganske rolig av seg. Hun er yngre enn Morell.

– Papaya kom til oss 17.04.13. Hun er en blue berkshire dumbo.  Ble stup forelsket i henne på dyrebutikken, og hun måtte selvfølgelig bli med oss hjem! Hun er en liten babler, løper rundt og «ler». Papaya tror jeg må være den vakreste rotten jeg har sett! Og hun er sosial så det holder! Stuper ut av buret når vi åpner det, og vil alltid være med. Alle rottene har fått temanavn som frukt og bær. Synes det er ganske moro, og navnene er fine.

For et par dager siden kom det etterlengtede buret vi hadde bestilt! Et Royal Suite bur (øhm… Som viser seg å være et Critter nation bur)! Rottene stortrives i det! Vi har ikke fått satt på plass siste etasjen enda. Må få fikset opp på gjesterommet først. Om vi setter det på nå, får vi det ikke gjennom døren! Buret blir godt over to meter høyt!

For mer informasjon/fakta om jentene, kan du lese om dem inne på «rottene» Bilder av dem kommer også etterhvert.